Neksus - analysen

Jeg sliter i norsk. Det hjelper ikke å skrive det, men det hjelper å skrive.

Det er om noen strakser 16 dager til første eksamen i norsk, og jeg trenger trening. Fort.
Norskfaget var aldri noe problem før halvveis på ungdomskolen. Fram til da, hadde jeg vært blant de 5 beste norskelevene. Tragisk nok, sa det plutselig stopp.

Journalistdrømmen som lå å fløt i underbevisstheten druknet, og skrivelysten forsvant. Det gjorde også evnen jeg hadde til å uttrykke meg bra skriftlig. Resonnere, reflektere, argumentere. Borte vekk pga. noen tåpelige hormondaler i min opprørske tilværelse som tenåring.

I dag elsker jeg bøker, men misliker sterkt norskfaget. I kombinasjon av flere ting. Mer og mindre viktige. Den viktigste er at selv om norskfaget dekker en stor del av ukeplanen, har det lite prioritet hos elever flest. Mye pga. lite dagsaktuelle emner i faget. Detter fører til at timene er langtekkelige og sjelden spennende, og blir i mitt tilfelle en kjip start på en ellers kjekk uke.

Den minst viktige årsaken til at jeg misliker norskfaget, er arbeidsmengden det krever. Jeg er rett og slett for lat til å gidde og pugge litteraturhistorie, dets viktige (og mindre viktige) perioder, dialektforskjeller, nynorske bøyinger, hvilket verk til hvilken forfatter etc. etc.

Dette vises igjen på stilene jeg skriver to ganger i halvåret (som forresten er de eneste sjansene vi har til å vise hva vi er gode for). De er nemlig alt for korte, og mangler innhold og den tidligere nevnte argumentasjonen. Muligheten for at jeg hadde dysleksi, lå lenge i luften, men ble (heldigvis?) avfeid med "en litt for laidback holdning til det hele".

Nå er det 8 timer til nynorsktentamen begynner, og mormor har bursdag i morgen, så jeg må nesten i seng. Skulle noen lese dette, hadde en pekepinn på hvordan jeg avslutter en ellers grei tekst vært veldig til hjelp.