Ferdig med eksamen i denne omgang. Bob Dylan i kveld. Bursdagsfeiring i morgen. Det er najs..!
5.30.2008
5.23.2008
1. positive (?) tilbakemelding
Oppgave 4. Gjør greie for hovedsyn og språklige virkemidler i teksten. Vurder framstillingsmåten Kallestad bruker i innlegget ("Til min kjære ven, telefonseljaren" i Vårt Land)
_____________________________________________
ET MELLOMNAVN TIL BESVÆR
(revidert utgave)
DE av oss med et mellomnavn vet rimelig godt hvor dumt det høres ut når telefonselgeren kaller oss Jarle Leif eller Petter Erik. I "Til min kjære ven, telefonseljaren" fra Vårt Land 29. januar 2006, tar Jarle (Leif) Kallestad opp et trviellt, men relativt aktuelt tema: telefonselgere.
Overskriften "Til min kjære ven, telfeonseljaren" tiltrekker seg oppmerksomhet og vekker sikkert nysgjerrigheten blant mange avislesere en søndag morgen. Mange undrer seg sikker over hvorfor noen har brukt kjære venn og telefonselger i samme setning.
Allerede i ingressen skjønner leseren at ironi er et viktig virkemiddel. Kommentaren er nemlig gjennomsyret av det: "... Du presenterer deg gjerne med førenamn, men eg er så kjenslemessig rørt av det du fortel... at eg sjeldan får med meg kva du heiter...".
Overdrivelsene og ironien latterliggjør situasjonene man kan oppleve med en telefonselger, for eksempel når selgeren bruker hele navnet eller spør hvordan en har det. I følge Kallestad er dagsformen til enhver uheldig telefonbruker lite tellende for en telefonselger. Spørsmålet er trivielt og det forventes kun et "fint" eller et "bra" tilbake.
Et annet trivielt tema nevnt i kommentaren, er været. Selve brødteksten innleder med: "Telefonseljaren er i hardt ver for tida...". Dette er en god innledning, fordi den setter telefonselgeren i den båsen der er, samtidig som været blir en av trådene som holder teksten samlet. Mens været er et velkjent fenomen, er telefonselgere et velkjent fenomen.
At Kallestad benytter seg av personlig brevform, understreker i enda større grad det upersonlige forholdet telefonselgere har til sine kunder. Aller viktigst er det nok at skrivemåten gjør kommentaren underholdene og lett leselig.
Det geniale med brevformen og bruken av (j)eg og du, er at man kjenner seg enda letter igjen. Mot slutten er Jarle Kallestad blitt allmennhetens talerør til telefonselgere, på intet annet grunnlag enn at han skriver detde aller fleste tenker.
Budskapet i teksten er ikke nødvendigvis et angrep mot telefonselgere, men heller mer metodene de bruker. Jeg tror Kallestad unnlater å nevne telefonselgere som selger unyttige saker som for eksempel støvsugerfiltre.
Det å tigge penger for gatebarn i Romania ville ikke være en så vanskelig hadde selgerne gått rett på sak. Gjennom hva jeg har lest i kommentaren er det de utspekulerte og falske metodene telefonselgerne benytter seg av kritisert, ikke nødvendigvis telefonselgerne som gruppe.
Gjennom å være mer direkte og overse mellomnavnet ville telefonselgerne muligens fått bidrag fra både meg og Kallestad.
3+
_____________________________________________
ET MELLOMNAVN TIL BESVÆR
(revidert utgave)
DE av oss med et mellomnavn vet rimelig godt hvor dumt det høres ut når telefonselgeren kaller oss Jarle Leif eller Petter Erik. I "Til min kjære ven, telefonseljaren" fra Vårt Land 29. januar 2006, tar Jarle (Leif) Kallestad opp et trviellt, men relativt aktuelt tema: telefonselgere.
Overskriften "Til min kjære ven, telfeonseljaren" tiltrekker seg oppmerksomhet og vekker sikkert nysgjerrigheten blant mange avislesere en søndag morgen. Mange undrer seg sikker over hvorfor noen har brukt kjære venn og telefonselger i samme setning.
Allerede i ingressen skjønner leseren at ironi er et viktig virkemiddel. Kommentaren er nemlig gjennomsyret av det: "... Du presenterer deg gjerne med førenamn, men eg er så kjenslemessig rørt av det du fortel... at eg sjeldan får med meg kva du heiter...".
Overdrivelsene og ironien latterliggjør situasjonene man kan oppleve med en telefonselger, for eksempel når selgeren bruker hele navnet eller spør hvordan en har det. I følge Kallestad er dagsformen til enhver uheldig telefonbruker lite tellende for en telefonselger. Spørsmålet er trivielt og det forventes kun et "fint" eller et "bra" tilbake.
Et annet trivielt tema nevnt i kommentaren, er været. Selve brødteksten innleder med: "Telefonseljaren er i hardt ver for tida...". Dette er en god innledning, fordi den setter telefonselgeren i den båsen der er, samtidig som været blir en av trådene som holder teksten samlet. Mens været er et velkjent fenomen, er telefonselgere et velkjent fenomen.
At Kallestad benytter seg av personlig brevform, understreker i enda større grad det upersonlige forholdet telefonselgere har til sine kunder. Aller viktigst er det nok at skrivemåten gjør kommentaren underholdene og lett leselig.
Det geniale med brevformen og bruken av (j)eg og du, er at man kjenner seg enda letter igjen. Mot slutten er Jarle Kallestad blitt allmennhetens talerør til telefonselgere, på intet annet grunnlag enn at han skriver detde aller fleste tenker.
Budskapet i teksten er ikke nødvendigvis et angrep mot telefonselgere, men heller mer metodene de bruker. Jeg tror Kallestad unnlater å nevne telefonselgere som selger unyttige saker som for eksempel støvsugerfiltre.
Det å tigge penger for gatebarn i Romania ville ikke være en så vanskelig hadde selgerne gått rett på sak. Gjennom hva jeg har lest i kommentaren er det de utspekulerte og falske metodene telefonselgerne benytter seg av kritisert, ikke nødvendigvis telefonselgerne som gruppe.
Gjennom å være mer direkte og overse mellomnavnet ville telefonselgerne muligens fått bidrag fra både meg og Kallestad.
3+
5.20.2008
5.19.2008
Etikk
Læren om hva som er rett og galt.
Hva som er rett, men galt, galt, men rett.
Rett, men ondt, galt, men godt.
Confusing indeed
Hva som er rett, men galt, galt, men rett.
Rett, men ondt, galt, men godt.
Confusing indeed
5.12.2008
19
Kjenner gråhårene skrike i hodebunn. Skulder og rygghår kryper oppover, mens hårsirkelen minner mer og mer om enn måne. Godt jeg blir 19 og ikke 49.
5.11.2008
Barføtt
De siste dagene har jeg gått mye barføtt. Jeg finner det vidunderlig. Fritt. En enkel glede. Absurd å være glad for å mangle noe på bena. Sko. Sokker. Slippers. Sandaler. Helt fritt. Det skaper en helt annen virkelighetsfølelse når man er naken på beina.
Grus, stein, gress, varm asfalt, kunstgress, brostein, fliser, tregulv, baderomsfliser, betong.. En føler virkeligheten som den er. Essensen i det hele. Bare ved å ta av seg på beina.
Gå barføtt hele veien? Neppe. Gleden å være barføtt må være spontan. Kortvarig. Men jeg tror likevel jeg skal gå mer barføtt heretter. Sommeren er tross alt snart over..!
Grus, stein, gress, varm asfalt, kunstgress, brostein, fliser, tregulv, baderomsfliser, betong.. En føler virkeligheten som den er. Essensen i det hele. Bare ved å ta av seg på beina.
Gå barføtt hele veien? Neppe. Gleden å være barføtt må være spontan. Kortvarig. Men jeg tror likevel jeg skal gå mer barføtt heretter. Sommeren er tross alt snart over..!
5.07.2008
Dimma
Kjedsommelighetsdikt under nynorsktentamen, minner merkelig nok om døden:
Dimma ligg og ventar
Kvit og ogjennomtrengeleg
Tålmodig og vis
Den døm ingen
Bare er der
Sluk alt og alle
I dimma er alle grå
Den ligg no og ventar
Dimma lettar
Alt er farga og lyst
Men den ligg enno
og ventar...
(Alt jeg rekker i dag. Mattetentamen i morgen)
Dimma ligg og ventar
Kvit og ogjennomtrengeleg
Tålmodig og vis
Den døm ingen
Bare er der
Sluk alt og alle
I dimma er alle grå
Den ligg no og ventar
Dimma lettar
Alt er farga og lyst
Men den ligg enno
og ventar...
(Alt jeg rekker i dag. Mattetentamen i morgen)
5.06.2008
Neksus - analysen
Jeg sliter i norsk. Det hjelper ikke å skrive det, men det hjelper å skrive.
Det er om noen strakser 16 dager til første eksamen i norsk, og jeg trenger trening. Fort.
Norskfaget var aldri noe problem før halvveis på ungdomskolen. Fram til da, hadde jeg vært blant de 5 beste norskelevene. Tragisk nok, sa det plutselig stopp.
Journalistdrømmen som lå å fløt i underbevisstheten druknet, og skrivelysten forsvant. Det gjorde også evnen jeg hadde til å uttrykke meg bra skriftlig. Resonnere, reflektere, argumentere. Borte vekk pga. noen tåpelige hormondaler i min opprørske tilværelse som tenåring.
I dag elsker jeg bøker, men misliker sterkt norskfaget. I kombinasjon av flere ting. Mer og mindre viktige. Den viktigste er at selv om norskfaget dekker en stor del av ukeplanen, har det lite prioritet hos elever flest. Mye pga. lite dagsaktuelle emner i faget. Detter fører til at timene er langtekkelige og sjelden spennende, og blir i mitt tilfelle en kjip start på en ellers kjekk uke.
Den minst viktige årsaken til at jeg misliker norskfaget, er arbeidsmengden det krever. Jeg er rett og slett for lat til å gidde og pugge litteraturhistorie, dets viktige (og mindre viktige) perioder, dialektforskjeller, nynorske bøyinger, hvilket verk til hvilken forfatter etc. etc.
Dette vises igjen på stilene jeg skriver to ganger i halvåret (som forresten er de eneste sjansene vi har til å vise hva vi er gode for). De er nemlig alt for korte, og mangler innhold og den tidligere nevnte argumentasjonen. Muligheten for at jeg hadde dysleksi, lå lenge i luften, men ble (heldigvis?) avfeid med "en litt for laidback holdning til det hele".
Nå er det 8 timer til nynorsktentamen begynner, og mormor har bursdag i morgen, så jeg må nesten i seng. Skulle noen lese dette, hadde en pekepinn på hvordan jeg avslutter en ellers grei tekst vært veldig til hjelp.
Det er om noen strakser 16 dager til første eksamen i norsk, og jeg trenger trening. Fort.
Norskfaget var aldri noe problem før halvveis på ungdomskolen. Fram til da, hadde jeg vært blant de 5 beste norskelevene. Tragisk nok, sa det plutselig stopp.
Journalistdrømmen som lå å fløt i underbevisstheten druknet, og skrivelysten forsvant. Det gjorde også evnen jeg hadde til å uttrykke meg bra skriftlig. Resonnere, reflektere, argumentere. Borte vekk pga. noen tåpelige hormondaler i min opprørske tilværelse som tenåring.
I dag elsker jeg bøker, men misliker sterkt norskfaget. I kombinasjon av flere ting. Mer og mindre viktige. Den viktigste er at selv om norskfaget dekker en stor del av ukeplanen, har det lite prioritet hos elever flest. Mye pga. lite dagsaktuelle emner i faget. Detter fører til at timene er langtekkelige og sjelden spennende, og blir i mitt tilfelle en kjip start på en ellers kjekk uke.
Den minst viktige årsaken til at jeg misliker norskfaget, er arbeidsmengden det krever. Jeg er rett og slett for lat til å gidde og pugge litteraturhistorie, dets viktige (og mindre viktige) perioder, dialektforskjeller, nynorske bøyinger, hvilket verk til hvilken forfatter etc. etc.
Dette vises igjen på stilene jeg skriver to ganger i halvåret (som forresten er de eneste sjansene vi har til å vise hva vi er gode for). De er nemlig alt for korte, og mangler innhold og den tidligere nevnte argumentasjonen. Muligheten for at jeg hadde dysleksi, lå lenge i luften, men ble (heldigvis?) avfeid med "en litt for laidback holdning til det hele".
Nå er det 8 timer til nynorsktentamen begynner, og mormor har bursdag i morgen, så jeg må nesten i seng. Skulle noen lese dette, hadde en pekepinn på hvordan jeg avslutter en ellers grei tekst vært veldig til hjelp.
Subscribe to:
Posts (Atom)
